Vi har målsetning om å gå til topps i alle fylker og kommuner i Norge, og så langt har vi tatt 18 av de 19 opprinnelige fylkene her i Norge og litt over 200 av de 357 kommunene som finnes per dags dato. En god del av disse toppene ligger ved en isbre, og vi følte at det var på tide å ta et bre kurs for å lære mer om hvordan man skal ferdes på disse.

Utstyr

Etter litt undersøkelser på nettet, fant vi en helg i august som var ledig og booket kurset. Det meste av utstyr man trenger for å gå på bre kunne leies av selskapet vi tok kurs hos, bortsett fra stive fjellstøvler. Dette er støvler med stiv såle, og det hadde vi ikke. Vi var svært tidlig ute med å booke, så Solvor og jeg ble enige om å “ønske” oss slike støvler til jul, og sannelig ble ikke dette innfridd. Julenissen kom med to flotte par med fjellstøvler og vi lovet oss selv å gjøre vårt beste for å gå de inn før august neste år.

Hensikten med disse støvlene er at de er stive og gir support og støtte når man skal klatre på fjell, og en annen fordel er at de har en slags kant ved hælen som stegjern kan festes til. Dette er absolutt nødvendig for å kunne ferdes på bre.

Vi har også klatreseler, noen karabiner (metall dingser som du fester tau og andre remedier til), isøkser og stegjern. Alt sammen er relativt ubrukt, og har ligget trygt i kassene sine i garasjen.

Endring i planene

Kurset vi hadde meldt oss på var i forhold til bre, og dette ville skje over 3 dager i Jotunheimen. Overnatting skulle skje på eller ved Krossbu turisthytte. Det er mulig å bo i telt, bilen, campingvogn eller for vår del, i bobil.

Noen dager før kurset ble jeg ringt opp av et ukjent nummer, skeptisk tok jeg telefonen og i andre enden var Lars, som er Daglig Leder i selskapet vi hadde booket hos. Han fortalte at det hadde blitt en avlysning på bre kurset, og tilbød oss et alpint kurs i stedet. Lars fortalte at dette er et intensivt kurs som dekker både klatring og bre, og skepsisen min gikk over i direkte motstand. Jeg har en godt utviklet høydeskrekk og forklarte dette til Lars, han mente at dette kunne være en god måte å eksponere seg på høyder, noe jeg forsåvidt var enig i. Vi hadde en prat om kursets innhold og jeg kjente på blandede følelser. Jeg måtte sjekke med Solvor, og vi tok en prat og bestemte oss for å gi det et forsøk. Helgen var jo satt av, barna hadde blitt omplassert og vi kunne jo selvfølgelig finne på noe annet, men det hadde vært litt pinglete.

Dag 1 (Fredag) – Klatring

Torsdag kveld satte vi kursen mot Lom i tidligere Oppland, nå kjent som Innlandet. Her har vi sovet på campingplassen flere ganger før, og det var ganske fullt her når vi kom. Middag ble laget og vi underholdt oss selv og la oss ganske tidlig.

Dagen etter dro vi til Lom Bakeri, som er “verdenskjent” for sine bakevarer, her møtte vi Lars og to andre kursdeltagere, tok en bolle og kaffe. Bollen var svært god, og køen av sultne turister var lang. Etter en kort introduksjon, der jeg informerte om at jeg har en godt utviklet høydeskrekk, satte vi oss i bilene og kjørte til et klatrefelt som er 10 minutter unna Lom sentrum.

Lars hadde vært ute for en ulykke og gikk med “robotfot”, og jeg lurte fælt på hvordan dette ville gå oppe i fjellet. Angsten for å få angst kom, og jeg sa svært lite der vi bar utstyret oppover i den bratte lia. Etter 10 minutter var vi fremme, godt varme av stigningen. Etter en kort introduksjon til dingsene vi hadde med oss, skulle vi klatre et lite stykke opp i fjellknausen, og jeg kjente at høydeskrekken gikk som et ekko igjennom kroppen. Et av mine problemer, er at jeg ikke vet hva som skal skje eller hvordan ting ser ut. Da kommer angsten. Lars humpet opp i fjellsiden og de andre fulgte etter. Jeg var skeptisk. Skulle jeg virkelig klyve opp her uten noen form for sikring?

Nå skal det nevnes at dette området som introduksjonen til klatringen skjer, er noen meter høyt, kanskje 5-6 meter på det høyeste, og jeg tror det har blitt valgt fordi du har noen fine trær som man kan øve på å sikre seg til. For vanlige rasjonelle mennesker uten høydeskrekk er dette ingen utfordring.

Etter noen gode magedrag med luft og en kort selvorientering, klabret jeg meg oppover, og det gikk ganske fint. Følte på en mestring av å kunne klyve 15-20 meter på skrått oppover i et parti som er helt udramatisk i forhold til andre ting jeg har gjort før. (Jeg har faktisk gått Besseggen og klyvet opp på Oksskolten (høyeste fjell i Nordland) og Rondslottet). Som en skremt høne satt jeg med innbytterpuls og kjente angsten skylle igjennom meg, men gradvis avtok den og jeg kjente meg litt mer trygg.

Utstyr til fjellklatring

Det er endel greier man må ha med seg på klatretur, og jeg skal forklare hva dette er:

• Stive fjellstøvler. Denne investeringen må du ta. Skal du drive med alpin klatring og kombinere det med isbre, holder det ikke med noen vablete vanlige tursko.
• Klatresele. Det er like greit å kjøpe dette med en gang, finn en som passer til din kropp.
• Hjelm. Klatrehjelmer ser ganske snåle ut, og jeg tror konstruksjonen er laget mest for å beskytte deg mot ting som kommer ovenfra, som for eksempel store og mellomstore steiner som løsner. I tillegg skal det beskytte deg mot fall der du treffer fjellveggen mens du er bundet fast. Når du faller vil du pendle inn mot fjellveggen, og da er det bra med beskyttelse i front, bakhodet og på sidene. Hjelmen hjelper lite hvis du skulle være så uheldig å falle langt.
• Taubrems. Denne dingsen er finurlig. Den festes i klatreselen og gjør at du kan rappellere (fire deg ned i tauet) og bremse underveis. Koster ikke mye og du trenger denne hvis du skal drive med innendørs klatring også.
• Karabinere. Festeanordning som tåler masse vekt og kan festes enkelt med en åpne/lukke mekanisme.
• Skrukarabinere. Nesten det samme som en karabiner, men denne har en skrue som du kan feste ved åpne/lukke mekanismen, denne gjør det helt idiotsikkert og du unngår å gjøre feil.
• Båndslynger. Disse ser ut som litt robuste remser av nylon eller lignende sterkt materiale.
• Klemknuteslynge. Dette er en finurlig liten sak som ser ut som et kort tau som er bundet sammen. Brukes til ekstra sikring i tillegg til taubrems og vil bli en av dine beste venner i løpet av kurset.
• Tau. Klatring og tau går hånd i hånd, men det finnes jo de som synes det er gøy uten, men de leser ikke denne bloggposten.

Det er noen ting til som du trenger hvis du skal klatre lengre partier, men det går jeg ikke inn på her av naturlige grunner.

Metoder

Denne dagen handler om å lære seg metodene som brukes i fjellet. Lars fortalte oss at norsk fjellklatring handler om å bruke relativt lite utstyr, dermed er det litt mindre ting som må drasses bort til fjellet og opp i fjellsiden.

Først lærte vi hvordan vi skal lage en standplass. Dette er en måte å feste de remediene du har til rådighet slik at du er godt sikret (dobbelt sikring) og kan stå trygt og godt oppe i fjellet. Vi startet med å feste utstyr rundt et tre, så vi kunne være klare til å trene på rappellering.

Alt var festet og vi skulle rappellere. Dette har jeg ingen erfaring med, bortsett fra en seriøst kul opplevelse fra leirskolen jeg var på på ungdomsskolen. Da firte vi oss ned en ganske lang klippe på 15-20 meter. Angsten kom krypende, den hadde gjemt seg mens jeg lagde standplass og hadde fått sikret meg godt. Med flott utsikt og 5-6 meter “rett ned” måtte jeg ta en ny runde med pust og selvorientering, og jeg besluttet å være førstemann til å komme meg trygt og fint ned. Det kiler noe sinnsykt når jeg går baklengs mot “stupet”. Tauet er stramt og jeg ser på Solvor som sikker funderer på hvordan jeg har det. Hun ser litt bekymret ut.

Så lener jeg meg bakover og står med stive bein, kjenner vinkelen på kroppen blir litt rar. Samtidig stoler jeg på utstyret og jeg lener meg litt lengre ut, før jeg tar det første usikre skrittet ned. Det går bra og jeg klarer å rappellere ned uten problemer. Mestringsfølelsen er enorm når jeg kommer ned. Pulsen dundrer i tinningen, men jeg er full av adrenalin og det er en herlig følelse. Shit, jeg fikk det til!

Nå kommer Solvor og våre to kursvenner ned på samme vis og vi kjenner alle at dette er en god start.

Deretter lærer vi litt om å klatre og sikring mens man kommer seg oppover i fjellet. Jeg har faktisk “Bratt kort”, det vil si at jeg har gått kurs i innendørs klatring for kanskje 20 år siden. Etter det har jeg vel vært i et klatresenter mindre enn fingrene på ene hånda.

Klatringen virker nesten umulig, selv om det er en lett rute vi skal gjøre. Hvis det hadde vært slik at jeg skulle drive med fjellklatring, så ville jeg brukt endel tid i et klatresenter eller oppsøkt områder der man kan trene sammen med andre som har peiling.

Etter en relativt lang dag, skal vi opp til punktet der jeg hadde problemer med å komme meg opp for å lage standplass. Jeg “piler” opp uten sikring og føler ikke at det er eksponert i det hele tatt. Står og ser tilbake på den enkle ruten jeg har klyvet, den som virket helt umulig for noen timer siden. Eksponeringsterapien har fungert, og jeg føler meg litt mer sikker og selvfølelsen er mye bedre enn den var på morgenen.

Vi pakker sammen utstyret og kommer oss ned til bobilen. De andre har dårlig tid for de må rekke middagen på Krossbu, men Solvor og jeg kan ta det litt mer med ro. Vi skal lage vår egen mat i bobilen. Det tar ca. 40 minutter å komme oss til Krossbu, og det blir en rolig kveld.

Dag 2 (Lørdag) – Brekurs

Vi møtes klokken 09 på Krossbu, og Lars er byttet ut med Philip. Han er fra Oppdal og har fått klatring og ferdsel på bre inn med morsmelka. Vi tar en kort brief og setter avgårde opp mot breen som ligger ca. 45 minutter gange fra Krossbu. Denne heter Bøverbreen (eller Bøverbrean som det står på kartet).

Luften er skarp, men ikke helt som den blir utover høsten – og vi har med oss mye klær. En ting med å ferdes på bre er at tempoet settes ned, og på en kursdag som dette blir det endel stillestand og da er det greit å slippe å fryse.

Ekstra utstyr til brevandring

I tillegg til de greiene vi hadde med oss dagen før, har vi nå litt ekstra utstyr:

• Stegjern. Disse har tagger og festes under de stive støvlene dine. Et must for å ferdes på bre. Husk at det er forskjell på stegjern til isklatring og brevandring. Til isklatring har du litt lengre tagger i fronten.
• Isøks. Denne må du også ha med, denne vil hjelpe deg med å holde balansen, og rett og slett redde livet ditt hvis noen faller ned i en sprekk.
• Snøanker. Ser ut som en spade uten skaft, denne brukes til å sikre deg eller andre når det ikke er hard is. Henger og dingler i klatreselen sammen med det andre utstyret.
• Isskrue. Denne er som en sylinder med en finurlig mekanisme som gjør at du enkelt kan skru den ned i isen. Sitter som juling når du har fått den skikkelig ned og vil være svært viktig hvis noen velger å falle ned i en sprekk.
• Nøttepirker. Dette er den mest utrolige dingsen som du bør ha med deg. Fungerer som en slags pinsett, du lærer på kurset hvordan den skal brukes.

Metoder på bre

For 150 år siden tok de første pionerene bare et tau og surret rundt livet, før de satte avgårde over isen med livet som innsats. Nå har man gjennom år med prøving og feiling kommet frem til metoder som gjør at det skal gjøres sikkert å kunne ferdes på bre.

Det første man lærer er hvordan vi skal organisere tauet og binde seg inn i det. Jeg skal ikke forsøke å forklare dette, men det viktige er å sørge for at man har riktig avstand mellom de som skal gå i taulaget, og at det er nok tau i front og enden. Tauet som vi har i front eller enden, er svært viktig i forhold til å redde noen som har falt ned i en sprekk.

Philip forklarer prinsippene, og står og ser på oss mens fire nolduser prøver å få gjort det som han på en enkel, men vilt uforklarende vis har fortalt oss. Utrolig nok klarer vi som gruppe å få organisert dette på en ganske bra måte, og vi får ros for å jobbe sammen på en god måte. Deilig start på dagen.

Nå er det å komme seg fra trygg fjellgrunn og ut på isen. Bøverbreen ligger relativt flatt her, og vi går i et rolig tempo etter Philip. Han virrer litt frem og tilbake for å finne et fint sted der vi kan trene. Denne delen av breen vil det ikke være dype kløfter å falle ned i, men vi finner et sted som Philip er fornøyd med, og han starter å forklare hvordan vi skal bruke stegjernene til å ferdes trygt. Deretter spennes vi ut av tauet og går litt frem og tilbake og trener på bruk av isøks og stegjern.

Etter dette skal vi starte å trene på det som vil være en svært viktig del av metodikken. Vi får innstruks i hvordan isskruene skal brukes til å borre seg ned i isen. Deretter noen finurlige teknikker som brukes til å sikre seg, og så er vi klare for neste steg.

Vi står rett ved et dropp i breen som er 4-5 meter dypt, det er ikke en sprekk, og så får førstemann beskjed om å fire seg baklengs ned, på en måte samme ting som vi gjorde med rappelleringen dagen før. Det går forsåvidt greit de første to skrittene, deretter forsvinner kursdeltageren ned med et rykk. De tre som er igjen, må nå øve på rutinen med å få berget denne uheldige personen som har simulert et fall ned i en sprekk. Det er ikke noe som gjøres på 1-2-3, og vi bruker ganske lang tid på første gjennomføring. Deretter gjentar vi denne øvelsen så alle får falt, og alle får rotert på de forskjellige posisjonene som har ulike oppgaver i redningsaksjonen. Jeg blir mildt sagt imponert over metoden, og tenker at her er det noen smartinger som har tenkt.

Nå har vi vært på breen i mange timer, og det begynner å bli sent på dagen. Vi har lært å ferdes trygt, og redde hverandre hvis uhellet er ute. På tide med litt brevandring!

Brevandring

For noen år siden labbet vi rundt på Folgefonna sammen med en gruppe med like uerfarne folk som oss. Nå går Philip i front og vi går noen høydemeter lengre opp, der breen knekker over og det har dannet seg bresprekker, ikke digre greier, men nok til at jeg får et sug i magen.

Philip leder oss, og jeg går som nummer to. Angsten kommer krypende og jeg tenker at selv om vi har trent på å redde andre ut av bresprekker, har jeg absolutt ikke noe ønske om å praktisere dette i virkeligheten. Instruktøren går langs noen sprekker og tar sats og hopper over en sprekk på en drøy meter. “Vææææ!”, tenker jeg, og hopper etter med hjertet i halsen. Dette er selvsagt ikke dramatisk i det hele tatt, men jeg er sliten etter en lang dag, har litt problemer med en ankel etter et overtråkk og er ikke så gira på å hoppe rundt på en isbre.

Vi fortsetter og Philip tar bukkesprang over den ene udramatiske sprekken etter den andre, og jeg hopper etter med angsten som god kompanjong. Jeg skal innrømme at det ikke ble noe bedre etterhvert, det ville det nok hvis jeg ikke var så sliten. Da Philip setter opp sikringer og har tenkt å gå delvis ned i en sprekk, sier jeg at jeg ikke er klar for mer krumspring. Det respekterer han uten noen spørsmål og han sier at det er bra at jeg gir beskjed. Vi setter nesa ned mot slutten av breen, og jeg føler nå på mestring fordi jeg hoppet over 4-5 sprekker selv om det kostet med en del å gjøre det. Eksponeringen fungerer.

På vei tilbake til Krossbu

Dag 3 handler om å ta en tur som både går på bre og involverer klatring. Vi går mot Krossbu og jeg spør Philip om hvordan turen vil være, og han forklarer det til meg. Jeg skjønner ganske snart at dette ikke er noe for meg.

Forslaget blir at jeg blir med på turen opp til breen, og så snur jeg og går tilbake til bobilen og tar det med ro. Vi diskuterer dette når Solvor og jeg er tilbake i bobilen, og vi blir enige om at dette er en god plan. Deretter går vi til Krossbu og spiser middag sammen med de andre.

Dag 3 – Tur til Skeie (2.118 moh)

Jeg beslutter at det ikke er noe poeng for meg å bli med på turen. Grunnen til det er at det blir så tydelig at jeg skal være med på første del av turen, men ikke lengre. Min hypotese er at det er bedre for gruppen som skal gå (og meg selv) at de tar denne turen uten en “turist” som skal være med å gå i 45 minutter av en tur på 8-10 timer.

De andre går avgårde og jeg kjenner på at beslutningen er riktig. Jeg sitter i bobilen og blogger litt til batteriet på PCen er tomt, finner ut at jeg har glemt strømforsyningen og tilbringer resten av dagen med å lese bok og legge kabal. Egentlig en fantastisk dag, uten mas og tjas.

LINK OM SOLVOR’S TUR TIL SKEIE KOMMER HER.

Oppsummering

Et slikt kurs kan jeg anbefale til alle som ønsker å utforske mer rundt fjellklatring og bre. For vår del hadde vi ikke tenkt å ta klatredelen, samtidig er jeg glad for at vi fikk med dette. Det er helt usannsynlig at vi kommer til å drive med klatring i fjell fremover, samtidig er det slik at Solvor har tenkt å ta den siste fylkestoppen, nemlig Store Skagastølstind i Sogn- og Fjordane. Etter dette kurset og turen til Skeie har hun fått bekreftet at dette er mulig. Nå trenger vi bare å finne en helg som passer og en guide som har ledig tid. Jeg kommer til å holde meg på Turtagrø eller eventuelt være sherpa opp til hytta på bandet (stedet før klyving og klatring til toppen skjer).

Et fantastisk opplegg og gode instruktører med god pedagogikk og masse erfaring.

Denne artikkelen er ikke sponset av selskapet vi brukte. Link til kurset ligger lengre ned i artikkelen, hils gjerne Lars fra oss hvis du bestiller.

Linker og annen informasjon

Her er kurset vi tok: https://klatrekompaniet.no/alpintkurs/

Les mer om Krossbu her:

Framside