Vinteren har vært elendig frem til det startet å snø skikkelig for et par uker siden. Spinningsykkelen har fått være i fred i kjelleren, og det har blitt korte økter de helgene vi har vært i Trysil. Med mindre enn en uke til avreise til Canada er det på tide med oppkjøring, og vi velger å gjøre det på en krampeaktig måte.

Den eldste datteren må på cheerleading trening i løpet av helgen, og da bør vi holde oss i nærområdet. Vi hadde selvfølgelig et sykt opplegg planlagt, men måtte justere litt da vi oppdaget dette i kalenderen. Løsningen ble å gjøre alt på en dag.

Bonanza i Wyller

Snøen drysset ned hele natten. Snøfreseren har fått jobbet med å holde gårdsplassen nesten fri for snø denne uken, og vi kom oss ut av senger og madrasser i sju draget på morgenen. Barna, som normalt sett hopper ut av sengene for å se på barne-TV på lørdager, lå som klubbede seler og måtte tvinges vekk fra dynene og ned i ull undertøy og allværsjakker.

Kvelden før hadde temperaturen gått langt over akseptabel grense, da det viste seg at SkiStar har innledet samarbeid med Oslo Vinterpark, men ingenting tydet på at de har investert det nødvendige for å få appen sin til å fungere. Solvor sin profil var den eneste som fungerte, og jeg hadde friskt i minnet at tilsvarende situasjon for ett år siden resulterte i at jeg måtte betale for et dagskort i Wyller, selv om jeg skulle få det gratis. Vi forberedte oss mentalt, og hadde gått til sengs med en uro i kroppen.

Det er svært få som kjører bil klokken åtte på en lørdagsmorgen, veiene var glatte og vi skled innover i Lommedalen. Først på parkeringsplassen. Dette lover bra.

Nysnøen lå over alt, og jeg kunne visualisere ren pur glede over å være først i bakken. Men alle andre med sesongkort kom seg også opp denne morgenen, og køen foran heisen var mye større enn køen der man kunne kjøpe heiskort. Vi var forberedt på det verste.

Solvor ble møtt av en hyggelig kvinne, og det vi trodde skulle bli en skikkelig kjip greie, løste seg på kort tid. Juhu!

De med sesongkort hadde kommet seg oppover i heisen før oss, og vi kunne misunnelig se dem få førstesporet nedover. Men det var nok urørt pudder til oss også.

Nelly delte ut gult kort til undertegnede. Jeg sutret over at det ikke var nok pudder. Men det var ikke nok. De nye pudderplankene mine fikk ikke den flyten jeg hadde ønsket meg, og jeg innså at 15 centimeter med nysnø ikke er det samme som snorkelføre i Canada. Jeg håper på snorkelføre i Canada.

Etter tre timer i bakken, var alle ganske fornøyd, og vi satt oss i bilen og kjørte hjem til Lørenskog.

Sykling ved Losby

Barna ble parkert foran TV skjermen hjemme. Solvor og jeg løp ut i garasjen og hoppet på syklene. Vi har brukt en drøy måned på å få fikset piggdekk på syklene, en prosess som har tæret på hele familien.

Det startet med at jeg bestilte piggdekk i romjulen. Dekkene kom noen dager etter, og samtidig hadde jeg trålet internett og funnet ganske rimelige felger, kassetter og bremseskiver. Bitene dukket opp i løpet av den første uken i Januar, og vi hadde sykkelverksted i gangen hjemme. Alt virket bra til vi skulle sette på bakhjulet på sykkelen. Et eller annet stemte ikke, og jeg tok med syklene ned til El-Sykkeleksperten på Lørenskog, der de konstanterte at våre Scott sykler har noe som heter Boost felger bak. Disse er ca. 2 millimeter bredere enn vanlige felger. Dette hadde jeg aldri hørt om…

Åreit, da gikk jeg inn på internet igjen, og bestilte to Boost felger. De var på lager og greier, så stemningen var god. Så viste det seg at det var en felg på lager, ikke to. Da var det bare å vente.

Ukene gikk, og felgene kom. Gleden var stor. Livet var bra.

Jeg skulle løsne kassetten som var montert på de felgene som ikke passet, og dro til feil vei. Kassetten satt nå så godt at jeg måtte sende Solvor til El-Sykkeleksperten og be om hjelp. De fikk løsnet kassetten og påpekte at den var skrudd til tre hakk for hardt. Solvor var enig, og problemet var løst.

Du tror kanskje eventyret stoppet der? Neida. I sommer hadde jeg fått slark i forhjulet og en eller annen sykkelreparatør i Serfaus Fiss Ladis hadde “fikset” dette. Det opprinnelige problemet var løst, men et nytt hadde oppstått. Jeg fikk ikke skrudd ut bolten.

Sykkelen fikk seg en tredje tur til El-Sykkeleksperten, og gutta fikk fikset problemet.

Da Solvor og jeg endelig fikk satt oss på syklene våre og tråkket avgårde i snøværet, var det som vi syklet på en seng av pur glede. Vinden og snøen pisket i ansiktet, men det var ingenting som kunne stoppe oss i å nyte denne turen. Det kjentes som vi hadde hatt verdens største utfordring, og med hjelp hadde vi mestret alt sammen, tross all motgang.

Naboene måkte snø og så på oss som vi var spedalske, vi smilte og lo. Litt lengre ned i veien hadde en tulling kjørt bilen sin ut i grøften, vi hadde ikke tid til å stoppe, vi måtte tråkke avgårde. Vi hadde endelig sykler med piggdekk nemlig.

Den euforiske følelsen ga seg etterhvert, omtrent da vi kom til Sørlihavna. Men det føltes veldig bra å sykle med vinden i ryggen mot Losby Gård og videre til Mønevann. Veien var også måket videre mot Stallen og Røyrivannskoia, så vi syklet på. En kilometer senere måtte vi snu.

Hjemme sto kalvesteken i ovnen på 60 grader, og vi rundet av lørdagen med et festmåltid det vil bli snakket om i tiårene som kommer og “Hver gang vi møtes”. Vi så til og med en middelmådig film på TV som søsteren min har sett 35 ganger før. 35 ganger. Det er nesten like ille som å bruke en måned på å fikse piggdekk. Nesten.