Optimistiske startet vi med et mål om å gå alle fylkestoppene på ski. Vi hadde ikke tatt mange fylkestopper før vi skjønte at dette var et litt hårete mål for normale folk som oss. Vi liker å komme oss ut på tur, men bedriver ikke ekstremsport. Resultatet ble at vi endret målet til å ta alle de gamle 19 fylkestoppene med eller uten ski.
Vi gikk til Jetnamsklumpen (høyeste topp i gamle Nord-Trøndelag) sommeren 2024, etter det har vi kun hatt en topp igjen. Store Skagastølstind. Siden Jens har godt utviklet høydeskrekk, og dette er et fjell som er veldig eksponert, har vi alltid hatt en plan om at det er jeg som må ta denne turen alene. Det har aldri vært et alternativ og ta denne turen uten guide, det har handlet om riktig tidspunkt og dialog med guide.
For oss er det viktig å kjenne på egne begrensninger, og ikke minst ha respekt for både fjellet og kunne benytte seg av profesjonell kompetanse.
Både på Øksfjordjøkelen i Finnmark og Jiehkkevarri i Troms har vi fått erfare hvor riktig det har vært å benytte gode guider.
I sommer guidet Lars Petter fra Folgefonni Breførerlag oss trygt over breen. Jeg snakket med han om det kunne vært mulig å «ta» Storen med han senere i ferien, hvis været var på vår side og han hadde kapasitet. Det var mest været som ikke leverte resten av ferien, så Lars Petter anbefalte Lars Martin Solberg som en god kandidat til helgene på slutten av sesongen.
Siden slutten av juni har jeg hatt Turtagrø og Storen som favoritter i min yr.no. Jeg juger ikke når jeg sier at jeg i ferien sjekket flere ganger om dagen og etter ferien har sjekket flere ganger i uka.
Været i fjellet endrer seg fort. Lars Martin og jeg tok en beslutning onsdag 19 august, om at været virket for risikabelt. Jeg kjente på skuffelsen over å ha ønsket å ta Storen igjennom hele sommeren og vært innstilt på at jeg endelig ville få en sjanse.
Været blir bedre
Fredag morgen hadde værmeldingen endret seg til det bedre. Jeg var på jobb i barnehagen og fikk en tekstmelding fra Lars Martin. Han skrev at værgudene hadde ombestemt seg, og han spurte om det fortsatt passet for meg å ta turen. Jens og jeg hadde utfordringer med å finne ut hvor vi skulle dra denne helgen, det eneste målet var å komme seg hjemmefra. Ungdommene var på skolen, men sluttet heldigvis tidlig. Vi bestemte oss for å kjøre på.
Det er langt å kjøre til Turtagrø fra Lørenskog. Vi kjente på at med et så viktig oppdrag lørdag morgen, gikk det veldig fint. Heldigvis har vi gode rutiner når vi skal på tur, så (nesten) alt vi skal ha med oss ble pakket ned i en fei, og det var kun ubetydelige ting som ble igjen hjemme.
Vi satt oss i bobilen alle fire, og var ved Turtagrø Hotell klokka 21.00. På motsatt side av veien for hotellet er det en stor parkeringsplass hvor vi kunne stå gjennom helgen med bobil. Det er servicebygg med toalettt og dusj ved parkeringen. I høysesong på sommeren og topptursesongen kan denne parkeringen fort bli full. Sognefjellet er et eldorado for fricamping og det er mange muligheter i nærheten. Hyggelige Turtagrø Hotell er også et svært godt alternativ.
Guiden og jeg blir kjent og planlegger turen
Fredag kveld tok Lars Martin og jeg en øl på hotellet for å bli kjent. Vi gikk gjennom turen, sjekket utstyret mitt, justerte stegjern og så på ruta.
I lang tid har jeg Googlet «Storen». Jeg har kikket på turbeskrivelser og scrollet på Instagram. Det er vanskelig å vite hvordan man skal forberede seg. Den beste siden jeg fant med turbeskrivelse er denne, og jeg anbefaler deg å lese den hvis du har tenkt å ta turen:
Den viser bilder hvor ruta er markert, og det er en mer detaljert og mer riktig beskrivelse enn den jeg kan gi. Det ligger også en god beskrivelse på Peakbook, som også beskriver førstebestigningen til William Cecil Slingsby for 150 år siden – den finner du link til nederst i denne artikkelen.
Jeg synes jeg var sporty som foreslo at jeg kunne være klar 07.00 neste morgen. Lars Martin foreslo avgang 04.30, så da ble vi enige om en svært tidlig start. Turen beskrives som en tur mellom 10-12 timer, og det er lurt å gå tidlig.
Vi setter igang
Vi var helt klart fus i løypa fra hotellet, noe som føltes bra. Det var veldig spesielt og eksotisk og gå i morgentåken med lyset fra to hodelykter og toppen av Storen som mål.
Det eneste jeg ikke hadde av utstyr var hodelykt. Det er jeg svært glad for at jeg fikk låne. Å gå avsted i 100% mørke på glatt og gjørmete føre hadde vært en utfordring.
Å gå til Storen beskrives av mange som en lang tur med “litt klatring på midten”, og det er ikke vanskelig klatring hvis man er vant til det. Det er noen punkter underveis i turen som guidene har sine tidsskjema, og klarer man ikke å følge de, vil man risikere å få beskjed at turen ikke lar seg gjennomføre. I denne beskrivelsen har jeg etter beste evne forsøkt å skildre min opplevelse av turen med de milepælene som er underveis.
Terrenget endrer seg fra vått og gjørmete sti med steiner den første timen da man går fra Turtagrø opp mot Tindehytta. Da vi kom til Tindehytta, som ligger litt over 3 kilometer i luftlinje fra Turtagrø hadde vi holdt et godt tempo og var en halvtime foran skjema.
Tindehytta til hytta på bandet
Fra Tindehytta går det fra lett ur til større steiner som må klyves over. Vi kom etterhvert til et snøparti der vi valgte å ikke ta på stegjern, det tok oss ikke lengre tid enn 5 minutter å gå over breen.
Jens og jentene gikk opp til Tindehytta mens jeg var på tur, og traff på en hyggelig eldre mann. Han kunne fortelle at da han var her oppe for første gang på 80-tallet gikk breen nesten helt ned til Tindehytta, og de ble stående og tenke litt over at denne breen nok er helt borte om noen få år.
Etter to timer tok vi en spisepause før vi skulle ut på breen. Jeg burde ha drukket mer første to timene. Det er brutalt å starte 4.30 og det er lett og komme rett opp i det vi kaller «innbytter-puls».
Vi kom til Skagastølsbreen et kvarter senere, da hadde vi vært i gang i to timer og et kvarter.
Vi bruker kort tid på å ta på stegjern og binder oss ikke i tau før etter vi er ferdig med blåisen. Den siste biten av breen hadde vi på tau og kom oss opp til bandet.
Hytta på bandet
Etter 2 timer og 45 minutter var vi ved hytta på bandet. Jeg fikk klump i halsen og følte nok dette var første sjekkpunkt for meg. Jeg hadde sett veldig frem til og komme hit. Den erfarne guiden sa at «her tar vi bilde når vi kommer ned». Jeg skjønte at det er det fjellbestigere gjør, og mobiltelefonen ble liggende i lomma.
Det tok ikke lang tid før det var på med stegjern igjen. Jeg er glad for at jeg har brukt mine nok til at jeg føler de sitter skikkelig godt og at jeg kan stole på dem. Vi tok på stegjern mye tidligere enn jeg hadde trodd. Lars Martin var god til og veilede, og jeg hadde bratt læringskurve. Jeg har tenkt at stegjern bruker man kun når fjellet er helt dekket av snø.
Turen starter å bli seriøs
Vi tar en ny spisepause når vi har vært på tur i 3,5 time, og etter det binder vi oss inn i tauet.
Jeg skjønte på Lars Martin at forholdene var krevende, spesielt på grunn av snøen. Heldigvis hadde jeg ikke noe å sammenligne med, så jeg vet ikke hvor bra det kan være. Jeg var mest glad for å høre at vi lå godt an i forhold til tid, og at det så ut som jeg taklet utfordringene bra underveis.
Når jeg skulle klatre eller klyve oppover, så føltes det overraskende trygt å gå med stegjern. Det fine med at det var snø og vi var først denne dagen var at jeg kunne se sporene etter stegjernene til Lars Martin. Det gjorde det enklere for meg å manøvrere oppover etter han.
Det skiftet mellom at Lars Martin gikk foran og satte inn sikringer og at han sørget for at tauet var stramt når jeg gikk etter. Det føltes trygt og guiden avklarte med meg hele veien at det gikk bra.
Galleriene
Etter 5 timer på tur starter vi på Galleriene, og da er det akkurat en time igjen til toppen. Lars Martin forklarer meg hvordan jeg skal bevege meg i fjellet, og det føltes naturlig og jeg kjente ikke på noen utrygghet.
Det er ikke rett ned, så her handler det mest om å komme seg videre fremover.
Opp mot toppen
Jeg vil si at siste halvannen time til toppen var krevende. Jeg var glad da vi var «på hjørnet» og følte på litt blanda følelser da Lars Martin begynte å sikre opp gjennom Heftyes renne, en halv time før vi nådde toppen.
Jeg var glad for at Lars Martin hadde lagt ut en 120 cm slynge til meg, som jeg kunne dra meg opp etter. Klatreteknikken er så og si ræva, i hvert fall med stegjern på. Hadde ikke han gjort dette trikset for meg, er jeg veldig usikker om jeg hadde kommet meg opp rett og slett.
Etter en kraftanstrengelse for å komme meg inn i renna, så gikk det heldigvis bedre. Dette er kanskje den mest krevende delen av turen.
Etter Heftyes renne er det ikke like krevende, man må ned et lite stykke, og Lars Martin forklarte for meg hvordan jeg skulle bevege meg. Akkurat som tidligere kunne jeg også se sporene i snøen der han hadde gått.
Det er veldig spesielt å se på kartet at det er 20 høydemeter igjen til toppen, og at jeg er så nærme drømmen om å komme til topps på Storen. Jeg måtte skjerpe meg og kontrollere følelsene, nå var det bare å komme seg opp.
Topp nummer 19
Etter nøyaktig 6 timer var vi på toppen. Jeg felte et par tårer, men kjente på at vi kun var halvveis, så den store gleden lot jeg vente.
Nå er vi halvveis!
Familien er veldig opptatt at vi kun er halvveis når vi er på toppen, og det er jo spesielt viktig når jeg er på en så krevende tur som dette der det ikke er greit å ha uhell.
Jeg var veldig spent på den rappellen som ventet ned. På vei opp hadde Lars Martin forklart meg hvilke punkter jeg skulle stoppe når vi kom rappellerende nedover.
Det var helt klart en stor fordel for meg og ha rappelert på kurs i fjor. Når det gjelder klatringen har jeg ingen problemer med å stole på klatreselen og er glad jeg hadde kjennskap til karabiner, taubrems, kamsikringer og slynger. Dette gjorde at jeg kunne fokusere på den fysiske jobben som skulle gjøres, og kun konsentrere meg om instruksjonene underveis.
Nede ved hytta på bandet igjen følte jeg på en stor lettelse og kjente for alvor gleden over faktisk og ha vært på selveste Storen, sive litt lenge inn i meg. Klokka vår nå 12.45 og vi hadde vært på tur i 8 timer og 15 minutter.
Nå var det bare sjarmetappen igjen, og nå var heldigvis steinene tørre når vi skulle gå nedover. Det gikk da i et ganske høyt tempo og vi avklarte underveis at vi skulle fortsette å holde denne farta. Nå hadde Lars Martin og jeg mulighet til å prate mer med hverandre om løst og fast.
Etter 10,5 timer på tur, var vi nede ved Turtagrø hotell 15.00.
Jeg følte meg 100% trygg hele veien, godt guidet av Lars Martin.
Dagen etter…
Morgenen etter satt jeg og kikket opp på Storen i skyfritt vær, og kan egentlig ikke forstå at jeg har vært der. Det tar noen dager og fordøye en slik opplevelse jeg har gledet meg til og vært spent på i mange år.
Det fantastisk med Storen er at den er høyeste toppen i både Luster og Årdal kommune. Så det er jo en ekstra bonus for oss som samler på kommunetopper.
Store Skagastølstind er det villeste jeg har gjort av turer, og jeg er så stolt. Jeg skal skryte av det i hver anledning som byr seg.
Takk til Lars Martin for trygg tur.
LINK TIL INSTAGRAM REELS VIDEO KOMMER HER
Linker og annen informasjon
Forberedelser til Storen
I fjor i august var Jens og jeg på klatre og brekurs gjennom klatrekompaniet. Det krever mye mer trening og erfaring for meg, for å kunne benytte det vi lærte i fjor på egenhånd. Fordelen med å ha vært på kurs i tre dager i fjor gjorde at jeg kjente igjen alt utstyret Lars Martin hadde i beltet, og følte meg trygg både når det gjalt og stole på kamsikringer, hjelpe til og få disse ut av sprekkene når jeg klatret bakerst, og ikke minst stole på slynger som ble mye brukt.
Peakbook
Kan anbefale å lese denne beskrivelsen på Peakbook om turen og historien til Storen:
https://peakbook.org/no/peakbook-element/11/no/Store+Skagast%C3%B8lstinden.html
Det er masse annet å gjøre i området
Les også om andre ting å gjøre i Sogn og Fjordane:
2 Replies to “Store Skagastølstind”