Stisykling i Kjekstadmarka

Solvor og jeg skulle finne på noe alene, og vi diskuterte ulike opsjoner. Barna skulle være sammen med tanta si fra lørdag til søndag, og vi ble enige om å finne et sted å stisykle, som også kunne kombineres med enten telt eller overnatting i en DNT hytte.

Lørdag morgen startet jeg å sjekke hvilke muligheter vi har, og siden vi har gjort denne øvelsen noen ganger tidligere ligger mye info i mine egne notater i OneNote. Det er i grunnen ikke så mange DNT hytter som ligger i områder med dokumenterte sykkelstier. Hvis du kjenner til noen perler, setter vi pris på tips.

En annen utfordring er å finne en hytte med ledige senger, og etterhvert fant jeg frem til Småvannsbu som ligger i Kjekstadmarka i Asker. En bekjent bor i dette området, så jeg visste det var fine stier der.

Vi bruker MTBmap appen for å finne frem i områder der vi ikke er kjent, og fant en populær rød sti som starter i Heggedal og ender i Kleiver. De stiene som mange anbefaler har gul farge i tillegg til vanskelighetsgraden. Planen ble godkjent av Solvor og vi satte avgårde.

Det var 14-15 grader og overskyet, og Solvor mente at det så tørt og fint ut når vi startet på turen. Tok feil sti fra start, derfor bar vi syklene opp til den stien, noe som er ganske typisk på slike første turene på ukjente stier. Etter et par hundre meter røyk i tillegg kjedet mitt, men jeg hadde med kjedelås og fikk fikset det i løpet av noen minutter. Stemningen var fremdeles god.

Stien er sannsynligvis mye bedre enn det inntrykket vi fikk, grunnen til det er at tidligere i uka hadde det snødd mer enn 15 cm i dette området. Når vi kom opp i høyden lå snøen både på og utenfor stien. Det ble derfor litt mer trilling av sykkelen enn det vi er vant med. Da vi omtrent var halvveis, tok vi en fot i bakken og bestemte oss for å sykle ned mot bilen i stedet for å fortsette hele stien til Kleiver.

Begge hadde et par tryn, men falt kontrollert ut til høyre, slik man skal etter militær kotyme, og ingen ble derfor skadet i prosessen. Stemningen var fremdeles ganske god, selv om vi var søkkvåte og kalde. Vi kom etterhvert til et område som het Sletthellene, vannet strømmet i små bekker nedover svaberget, og det var spennende å sykle nedover med vannet som sprutet i alle kanter.

Litt spesielt når vi skal kjøre bil etterpå, for sjåføren måtte kjøre med buksa på knærne. De lokale ble nok imponert når jeg gikk ut av bilen ved den lokale butikken og dro på meg buksa.

Etter en kort spisepause på den lokale sushi restauranten kjørte vi mot Dikemark. Derfra går det en fin sti opp mot Småvannsbu. Solvor hadde sin 85 liters sekk, og jeg hadde min 35 liters sekk og jeg følte blikkene mot meg når vi passerte lokalbefolkningen på tur. Jeg kunne jo valgt 135 liters sekken min og bare tatt Solvor, sykkelen hennes og den lille 65 liters sekken hennes oppi?! Vel, hun er for 50% likestilling, så det er bare rett og rimelig at hun tar den tyngste sekken.

Det var uvant å sykle på sti med tung sekk, og Solvor startet å bli skikkelig sliten når vi var noen få hundre meter fra hytta. Da syklet jeg fra henne for å få henne motivert, og vi møttes ved hytta etter noen minutter.

Småvannsbu er en fin tømmerkoie fra 1942. Den ble bygget for ledelsen ved Dikemark sykehus, og historien forteller at det ble avfyrt vådeskudd av festende motstandsfolk her under en fest helt på slutten av krigen.

Vi avfyrte ingen vådeskudd denne gangen, men koste oss med god mat og drikke. Hytta er ikke isolert, og det tar sin tid å få opp varmen. Det søkkbløte utstyret ble tørket og i mellomtiden snakket vi om ulike verdensproblemer og gikk sent i køys.

Morgenen etter regnet det lett, og vi satt avgårde ned til bilen. Det var for det meste fin sti, selv om forholdene var våte. Ganske mye snø hadde smeltet i løpet av dagen og vi besluttet å vente med mer stisykling i området til forholdene er bedre.

Vi kommer nok tilbake til Kjekstadmarka ganske snart!