Vi hadde planer om å ta høyeste topp i Ullensvang kommune i sommerferien 2026, men det passet ikke med været eller den generelle reiseruten vår. I gangen hjemme henger skrapekartet som vi oppdaterer etter hver kommunetopp vi tar, og Ullensvang er en stor kommune. Den er en sammenslåing av tidligere Ullensvang kommune, Odda og Jondal, og det geografiske området er betydelig.
Solvor og jeg snakket mye om denne toppen, samt høyeste punkt i Vinje som er nabokommunen – og på sensommeren bestemte vi oss for å dra avgårde.
Siden vi bor på Lørenskog, er det et prosjekt i seg selv å komme seg til Ullensvang – og vi pakket bobilen med det mest nødvendige og dro avgårde så snart Solvor var ferdig med tidligvakt i barnehagen. Turen gikk mot Haukeliseter, og videre over Haukelifjell og nesten frem til Røldal.
Middalsbu (selvbetjent DNT hytte)
Middalsbu er det perfekte utgangspunktet for denne turen. For å komme hit må du kjøre inn Valldalsvegen, og det er nesten 10 kilometer på smal grusvei som tar lengre tid enn man tror, spesielt hvis du kjører bobil som oss.
Fra parkeringen er det ca. 1 kilometer å gå til Middalsbu, og kommer du sent på kvelden og det er mørkt, vil jeg anbefale å gå grusveien. Stien igjennom bjørkeskogen er av varierende kvalitet og det kan være svært vått i noen partier.
https://ut.no/hytte/10646/middalsbu
Sandfloegga (1.721 moh)
Det absolutt viktigste tipset fra oss er å gå til Middalsbu (også hvis ikke du har tenkt å sove her). Rett bak hytta går stien som går på nordsiden av elva innover i dalen. Da vil du spare deg for masse knot med å finne et sted å krysse elva.
Etter en natt med dårlig søvn på grunn av sauene som holdt til rundt parkeringsplassen, startet vi med å ta grusveien opp mot Middalsbu. Vi gjorde en kardinalfeil og tok den stien som går sør for elva, og det ville gi oss mye bryderi litt lengre opp i dalen.
Stien var ganske tydelig i starten, men i partier var den ganske vanskelig å finne. Det er nok mer et dyretråkk enn sti i noen partier, og der det kan virke som at stiene skal gå inn i hverandre, er elva ikke mulig å krysse.
Det vil si at vi måtte gå langt innover i Trossovdalen, og mye høyere enn vi hadde tenkt for å finne et sted å krysse elva.
Manøvrering mot toppen
Vi hadde en annen utfordring, og det var lavt skydekke eller tåke. Planen vår ble å manøvrere sør for toppen 1.508 – og det var ikke en utfordring i teorien, men i praksis ble det en større utfordring, for sikten var såpass dårlig til tider at vi ikke kunne se noe av terrenget.
I tillegg er det mye mikroterreng som er vanskelig å se ut fra kartet, og det ble endel knot for å få høydemeter på en effektiv måte.
Vi kom også skeivt ut når vi kom lengre opp i terrenget. På Norgeskart.no er isbreene større enn de er i virkeligheten, og vi hadde en målsetning om å unngå å gå på bre. Det tror jeg ikke er noen utfordring når man går her og det er bedre sikt, men vi passet på at vi hadde snø/isbre til venstre for oss mens vi gikk mot toppen. Etterhvert så vi at vi hadde gått litt for langt, og manøvrerte oss ned i skardet mellom 1.669 toppen og toppen av Sandfloegga.
Det er vanskelig å si hvor mye enklere turen hadde vært hvis vi hadde gått opp til Middalsbu og fulgt stien derfra, men det vi vet er at det tok mye tid og krefter å gå flere kilometer langs elva og speide etter et sted å komme seg over. De kreftene kunne vi brukt på å gå, og på dette tidspunktet på turen var vi ganske slitne.
Toppen!
Selv om vi var slitne både i kropp og hodet, gikk vi nå opp mot toppen ved hjelp av Norgeskart app’en i offline modus. Solvor så toppvarden først, som var svært imponerende til å være en tur som nesten ingen går i et terreng der det ikke finnes sti eller varder til å vise vei de siste 5 kilometerne.
Å komme til topps gjør noe med den mentale innstillingen, og heldigvis lettet været endel, så vi kunne se at beste ruten tilbake var langs vannene 1.591 og 1.584 og mot toppen 1.650.
Det vil si at beste ruta til topps er å sikte mot toppen 1.650. Du trenger selvfølgelig ikke gå til topps, men her er terrenget ganske fint å gå i. Fra 1.650 er det relativt flatt i svak oppoverbakke mot toppen av Sandfloegga.
Det skiftet litt i forhold til sikten, men vi satte kompasskurs mot der stien starter på kartet – og det var relativt bratt nedover den siste biten. Vi så et par som satte opp telt noen hundre meter fra oss, og det var de eneste vi så på hele turen.
Mot Middalsbu
Vi fant stien som går mot Middalsbu, og det var helt tydelig at denne var mye bedre å gå enn den ruta vi hadde valgt på morgenen. Til tider ble stien visket ut, men den var ikke vanskelig å finne igjen. På denne siden av elva var det også flere sauer, og de fulgte den samme stien som oss.
Energien vi hadde gjenfunnet ved å komme til topps, startet sakte men sikkert å tappe seg ut. Vi trasket på og fant glede i å se at Middalsbu kom nærmere på kartet. Hastigheten vi holdt per kilometer var mye høyere enn vi hadde hatt på morgenen, og distansen mot enden av turen ble mer og mer overkommelig.
Middalsbu
Vi kunne se Middalsbu en stund mens vi gikk nedover mot hytta. Det var andre gjester her, så vi tok i hytteveggen og tenkte at hytte nummer 174 har blitt nådd uten at vi trengte å stikke hodet inn.
Derfra fulgte vi grusveien, og bestemte oss for å ta stien ned til parkeringen. Den startet bra, men ble av litt mer variabel kvalitet. For min del verket det bra i beina, og jeg tenkte mest på å komme meg til Haukeliseter og spise en bedre middag.
Sauene som hadde holdt det gående utover kvelden og bestemte seg for å starte dagen i 4-5 tiden om morgenen lusket rundt på parkeringsplassen. Vi fikk av oss de våte turskoene og satte avgårde mot Haukeliseter.
Oppsummering
Turen ble nesten 26,5 kilometer lang for vår del – og det kan i stor grad skyldes feil veivalg og dårlig sikt. Det ble en lengre og mer slitsom tur enn jeg hadde forestilt meg, og jeg trodde det kom til å bli langt. Problemet med turen er at ved dårlig sikt, null sti og ingen varder som viser vei – så ble navigeringen vanskelig.
Men det var sykt deilig å ha tatt toppen, og vi hadde planer om å ta Nupsegga dagen etter. Da vi kom ned fra Sandfloegga var Solvor og jeg enige om at det kom vi mest sannsynlig ikke til å orke, men heldigvis fikk vi i oss litt god mat og drikke, og så gikk jeg og la meg 21.15. Dagen etterpå var vi faktisk klare for tur igjen, og klarte å komme oss opp til den siste toppen vi hadde igjen av kommunene i Telemark.