En av årets nyheter i Trysil er Høyt & Lavt Klatreparken. Vi har sett opp i trærne når vi har vært i Trysil Bikepark og der har det kommet både vaiere og finurlige konstruksjoner i tre. Våre gode venner Thale og Tuva hadde foreslått at vi skulle finne på noe sammen, så vi inviterte dem til Trysil.
Først brukte vi litt tid i pumptracken og Gullia på sykkel. Klatreparken ligger rett ved sykkelparken og vi meldte oss på ettermiddagsskiftet. Etter en grundig innføring i hvordan man får på seg klatreseler, karabinkroker og trinser (eller hva det heter) for å henge i zipline. Hele opplegget er 100% idiotsikkert, det vil si at du må koble deg på vaieren før du starter og kan ikke koble deg på før runden du skal ta er over.
Løypene er gradert ut fra vanskelighetsgrad, og den enkleste er kun for små barn og kan gjennomføres for barn som er over 80 cm.
Jeg har høydeskrekk, og det skulle man tro ikke lar seg omforene med en klatrepark. For min del var det ikke et problem. Fra tidligere har jeg tatt innendørs klatrekurs (Brattkort) og stoler på utstyret. Det kilte i magen når vi klatret opp i det 12 meter høye tårnet og skulle zipline’ ut fra noe som lignet en planke, slik sjørøverne måtte gå når de skulle kjølhales (noe som sikkert skjedde hele tiden). Alle var litt nervøse, og vi sendte Solvor over først. Hun er kjempegod som prøvekanin. Mindre risiko for oss andre.
Så sendte vi Sina og Oline avgårde, og grunnen til at vi tar en voksen person først, er at det er lurt å ha noen som kan hjelpe til hvis barna ikke klarer å zipline’ slik det skal gjøres. Den vanskelige delen er å ta imot med beina, og samtidig ta tak i et tau som henger ved vaierens ende. Får du ikke tak i tauet, er det ingen fare – men du fyker tilbake motsatt vei. Solvor klarte det, Sina klarte det, Nelly klarte det, Oline klarte det og jeg klarte det ikke. Du ser deg kanskje for en voksen mann som kommer deisende inn i tjukkas matta i treet og spratt tilbake, ikke helt slik det skjedde – men nesten. Jeg var glad til for å overleve det første hinderet, måtte ta armene fatt og komme meg inn til treet. Stormende jubel fra barna når jeg kom meg opp på plattformen!
Vi tok de grønne løypene først, deretter tok de som var over 140 høye en runde i blå løype. I den blå løypa var det noen med høydeskrekk, kombinert med dårlig motorikk, og vi brukte mesteparten av tiden på å vente. Hindrene var skikkelig kule, og utfordringene kom på rekke og rad. Da vi var ferdig, kjente jeg at kjernemuskulaturen (det som er rundt magen og ved kjærlighetshåndtakene) hadde fått en god runde. Jeg meldte meg frivillig til å ta med Sina og Oline i den grønne løypa, mens Solvor og Nelly prøvde seg på den røde.
I den røde løypa hadde fetteren til han med høydeskrekk og dårlig motorikk tatt seg vann over hodet, han fikk kommet seg ned på bakken med helsa og æren i nogenlunde behold. Solvor og Nelly sa at det hadde vært kult, og jeg vil gjerne prøve det neste gang.
Klatreparken skal være åpen hele året, og jeg lurer fælt på hvordan det blir med 20 minusgrader og vind, men det må prøves.
Hvis du ikke har gjort et forsøk i en slik klatrepark, kan jeg si at det er både spennende og sikkert. Ingen grunn til å ikke forsøke, og husk at angst (les: høydeskrekk) ikke er rasjonelt, så du kan få en ut av kroppen opplevelse. En dame i 45 års alderen som gikk foran meg slet med høydeskrekken, men kom seg igjennom – godt for henne å ha en terapeut med høydeskrekk bak seg som kan komme med velmente råd underveis! ;D
